Så vanskelig det er å skrive disse ordene. Så vanskelig og allikevel så underlig lett, ordene er vanskelige, men hjertet er lett.
Ordene er vanskelige, fordi de går inn i et rom som jeg ønsker dere skal bli berørte av. Det må ligge kraft i disse ordene, jeg forstår jo det.
Ordene er vanskelige fordi de også tilhører fornuften. Og jeg vet ikke om fornuften skal ha en plass i dette.
Hjertet er lett, fordi hjertet bare vet. At hjertet tilhører broren min.
Så hvordan begynner jeg?
Og hva er dette? Er det en kamptale? Et festskrift? En sentimental historie om en søster som står opp for sin bror?
Kanskje er det alt dette og kanskje er det ikke det heller. Kanskje er det bare at jeg rekker opp hånden og ber om ordet. For jeg har noe å fortelle.
Jeg har noe å fortelle dere om en bror som ble født i 1972, med butte fingre og liten nakke, med tindrende øyne og fin liten munn, og mamma så øyeblikkelig at han hadde Downs syndrom. Han fikk navnet Stian.
Mamma kan fortelle historiene om sorgen over det som ikke kom, gleden over det hun fikk, damene som byttet fortau når hun kom med barnevognen, alle møter, alle vedtak, alle kamper og den store morskjærligheten man føler for et barn som behøver mer beskyttelse.
Jeg kan fortelle søsterhistorien.
Søsterhistorien er fin. Den er også sår. Derfor er den sterk. Fordi den gjennom all sårhet er fin. Den er som livet selv.
Søsterhistorien bærer bud om myke hender som strøk gjennom søsterhåret, om sterke armer som dyttet vekk. Om en liten storebror som tok så mye plass at søster tidvis tenkte at det ikke var plass til henne.
Om en bror som gjorde et hus så fylt av kjærlighet at det hendte jeg følte at nå renner jeg over av lykke.
For en familie kan være hverandres speil og jeg speilet ham. Min bror som lo av glede over de små tingene, som et Donald-blad på en tirsdag, som en uventet tur til svømmehallen, som å stenge pappa ute på verandaen en kald vinterdag og pappa ble sint på liksom og brors gledeshyl ljomet gjennom huset. Stian snurret rundt av glede over å vinne en fotballkamp en sval sommerdag i hagen, og han klappet i hendene over pølsene som ble lagt på grillen, han sto over dem og klappet i hendene, mens vi andre lå bare i gresset og ventet. En slik evne til lykke åpner også opp en mulighet for sinne.
Og Stian var sint. Så sint at han straks identifiserte seg med Sinnataggen i Frognerparken første gang han så den. For ble Stian sint, kunne han bli så sint at tiden stoppet og fuglene tidde og de store grantrærne som sto tett inntil huset vårt trakk seg ørlite unna. Og jeg, søster, gikk ut av huset og tok en pause.
Søsterhistorien inneholder også bilder av barn som ikke var snille med Stian. Som pekte og lo, hvisket stygge ting i øret hans, holdt ham igjen og hånet ham. Stian som krympet seg, gjorde seg liten, før han rev seg løs og løp.
Men det var også fine menneskemøter. Gode venner, gode naboer, gode stunder. Det var mest av dem.
Fine menneskemøter, som den første gangen jeg møtte en annen søster, hvor vi umiddelbart forsto hverandre, hvor det usagte kunne forbli usagt, vi hadde noe usagt som lå over oss, akkurat som et slør av sølvtråder, og vi visste at vi hadde noe som ingen andre hadde. Og her kan jeg som voksen gå inn, oversette og kalle det empati og ansvar og menneskekunnskap, men jeg synes opplevelsen av et sølvslør sier så mye mer, for det er mangt som kan øve frem empati og ansvar, men bare noe unikt kan frembringe sølvslør.
Stian, min Stian, den eneste, og hvordan, min kjære bror, skal jeg klare å formidle din uendelige verdi og store viktighet for denne verden?
Når verden ikke ønsker deg?
Skal jeg vise dem hjertet mitt? Hjertet som er ditt?
Som gjennom mitt søsterskap til deg har vokst seg sterkt og varmt og åpent.
Sterkt, fordi det har stått nært et vesen som behøver styrke. Varmt, fordi det har mottatt grenseløs kjærlighet. Åpent, fordi det har vært vitne til et liv som ser verden fra en annen utsikt.
Hvordan skal jeg overbevise verden om at vi trenger deg?
Overbevise verden om at vi ikke bare kan klippe vekk denne biten av livet, slik livet alltid har vært, gjennom tusener av år med levd menneskeliv?
Stian, du er jo livet, slik det skal være. Slik livet er.
I dag er Stian en voksen mann. Han er onkel til mine barn og svoger til min mann. En onkel som ikke sier så mye, han er en mann av få ord. Han er blitt voksen og rolig, og det er lenge siden fuglene ble skremt.
Onkel Stian, sier barna mine, og gir ham en klem når de går forbi. Vil du pusle puslespill, onkel Stian, sier de, og han nikker og legger seg ned på gulvet, store mannen, og pusler som om han aldri har gjort annet. Onkel Stian, vil du ha en kake, sier de, og ler når han heller tar to. Han ler lurt tilbake, og der, hvis jeg kunne løftet ut dette foran dere nå, ville dere sett en flik av sølvsløret, av magi, av kommunikasjon så finstemt og vakkert som et lite musikkstykke komponert av toner du tror du ikke har hørt før.
Men vi har hørt disse tonene før.
De har vært en del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om, og jeg vet at de gjør noe med oss.
De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ikke ellers kunne vært.
De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått.
Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downs-barn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv.
Jeg er trett av det.
Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes.
Nei, vi skal ikke slippe.
Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Stian er liv, Stian er kjærlighet. Stian kan bare fattes med hjertet.
Jeg har noe å fortelle dere.
Det er at det er tid for å bruke hjertet nå.
Link til kronikken
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-sosters-stemme-6278089.html#.T6K9NRgv5Yr.mailto